Jan T. filosoferer 

- MGFteam e -politikk

Hei Steffen

Er nettopp kommet hjem etter noen dager på hytta i Sigdal. Jeg har pakket ned fluestanga for i år, etter 15. september er det ikke lov å fiske i elva. I går kveld gikk strømmen fordi batteribanken til solcelleanlegget er for gammelt. Den må byttes. Slikt i grunnlag for ettertanke. Verden går fremover med ekspressfart, alt er blitt enklere – bare ikke i Trillemarka i Sigdal, et naturreservat uten annen infrastruktur enn sola, som gir oss strøm. Jeg liker det sånn. Det gir meg muligheten til å ta et skritt tilbake, inn i en verden som var, og som kanskje kommer tilbake, om enn i en litt annen innpakning. Morgendagens valgresultat blir det grønneste noensinne, og det er ungdommen som ønsker å forandre den verden vår generasjon har ansvaret for.

«Gamle menn er farlige. Fremtiden betyr ikke noe for dem». Sitatet tilskrives den anglo-irske dramatikeren George Bernhard Shaw. Han visste hva han snakket om. Da han så dagens lys i 1856 var forventet levealder i underkant av 50 år. Han ble 94 og mente at enhver mann over 40 var en skurk. Så er det kanskje ikke til å undres at vår tids 20-åringer står over applausen og heller buer når selvbevisste 68-ere omsider takker hverandre for innsatsen og kvitterer ut pensjonsbeløp som morgendagens pensjonister bare kan drømme om. Med solid drahjelp fra prahavåren i 1968, Røde Rudi i Berlin og et fordums mai-opprør i Paris, sikret de seg en plass i historiebøkene som myteomspunnet generasjon. Ufortjent? Mulig det, sett gjennom dagens grønne brilleglass.

For 50 år siden beleiret 68-erne landets bruktbilforhandlere i håp om å skaffe seg en sliten Citroen 2CV eller til nød en Renault 4. De sverget evig troskap til vindjakker og bukser i bredstripet fløyel, var fast bestemt på å redde verden, men reddet vel egentlig bare seg selv. De badet i oljepenger, plyndret den norske velferdsmodellen, skrøt av sine mange og lange flyreiser og slapp ut mer CO2 enn noen annen generasjon både før og definitivt etter. Tapetserte fjellheimen med prangende hytter, asfalt og varmekabler. Spiste biff og pommes frites med begge hender og sørget for at den gamle og stolte flåten av fritidsbåter i klinkebygget tre ble byttet ut med cabincruisere av plast – helst i flere etasjer.

Den oppvoksende generasjon liker ikke 68-erne. (Dagens pluss 70-generasjon.) Det er til å forstå. Men hadde vi egentlig noe valg, den gang? Fikk vi ikke tildelt billetter til et tog som allerede var i fart? Selvsagt kunne vi ha dradd i nødbremsen på et tidligere tidspunkt, men alderens klokskap kommer som regel for sent. Livets dumheter er begått.

En klok mann har sagt at det er fremtiden og ikke fremskrittet som kommer av seg selv. Det gir grunnlag for håp, selv om verden styres av gamle menn – som oss. Interessante tanker fra deg og Kåre. Kanskje vi skal etablere de gamle menns tankesmie.

Mvh JanT

Artikler