«Et rykte vil ha det til at jorden er rund, men de tror ikke på hva som helst i Elverum.»

JAN TOLLEFSEN - publisert 15.10.2016

Sitatet er hentet fra Ole Paus-sangen om Elverum, som enkelte mener har skadet Hedmark-kommunen mer enn tyskernes herjinger under 2. verdenskrig. Enfoldige, uopplyste skeptikere har til alle tider vært gjenstand for satiriske betraktninger. Sånn er det for så vidt fremdeles, men allikevel har noe skjedd på veien fra det trygge 60-tallet til den digitale revolusjonen, fra Familieboken og Aschehougs konversasjonsleksikon til Google og Facebook. Store deler av den digitale informasjonsstrømmen som daglig skyller innover oss, har aldri vært i nærheten av redaktørinstituttets radar. Tvilsomme sannheter produseres på løpende bånd. Det er enklere enn noen gang å bedrive organisert vranglære. For ikke å miste kontrollen, må vi simpelthen gjøre som de gjorde på Elverum, ikke tro på hva som helst.

Det betyr selvsagt ikke at jorden er flat, eller at det aldri regner i Bergen. Massemediene er fremdeles hovedleverandører av informasjon, også på nett. Men – for det er et men. Den digitale revolusjonen har rasert mediebedriftenes bunnlinjer. En av fem annonsekroner går til Google og Facebook, som ikke driver noen som helst slags form for journalistikk. De driver utelukkende med distribusjon. Spørsmålet er hvor lenge avisene er i stand til å holde sin publisistiske sti skinnende ren i kampen om sårt tiltrengte annonsekroner. En undersøkelse som ble presentert på årets mediedager i Bergen, viste at 53 prosent av norske journalister og 36 prosent av redaktørene mener at norske mediehus i mindre grad eller ikke i det hele tatt klarer å opprettholde et tydelig skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold.

Og ikke nok med det. Forskere ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har testet ulike artikler på en gruppe forbrukere for å se i hvilken grad de trodde at kommersielle aktører påvirket eksempelvis tema, overskrift og innhold. Konklusjonen viser at utvalget i stor grad trodde at så vel tema som overskrift og innhold kan være styrt av kommersielle krefter, enten saken er merket «annonse», «annonsørinnhold», «kommersielt samarbeid» eller «redaksjonelt stoff». De to forskerne, Frode Alfsnes og Torvald Tangeland, skriver at skillet mellom de ulike begrepene sikkert er veldefinert for redaksjonene, men ikke for forbrukerne.

Mens nyhetsredaksjonene i landets mediehus nedbemanner for å tilpasses synkende reklameinntekter, øker tallet på profesjonelle informatører, eller samfunnspåvirkere. De seneste årene har det foregått en enorm overføring av makt fra mediene til kildene, stadig mer av definisjonsmakten er plassert hos ulike særinteresser og makthavere. Og når det blir færre journalister igjen til å stille de kritiske spørsmålene, må vi i økende grad stille dem selv, ikke minst når vi henter informasjon fra eksempelvis Google og Facebook.

I utgangspunktet er en påstand enten sann eller usann, eller noe midt imellom. I dagligtale er det helt vanlig å forholde seg til ubegrunnede påstander. Folk flest strør om seg med påstander. Vi kan velge å tro på dem, eller vi kan la det være. Muntlige påstander som ikke stemmer overens med våre egne sannheter, tar vi gjerne imot med en klype salt. De motsatte spiser vi rått, uten å foreta nærmere analyser. Vi heier på dem som heier på oss. Da er det langt mer problematisk å forholde seg til dokumenterte påstander på trykk, i alle fall om man er på jakt etter objektive sannheter, i den grad de finnes. Selvsagt er det naivt å tro at alt som sto i Familieboken eller i Aschehougs konversasjonsleksikon på 50- og 60-tallet var objektive sannheter. Ikke alt som sto i avisen heller, for den saks skyld. Men det er hevet over tvil at dagens informasjonsstrøm i altfor stor grad domineres av subjektive sannheter. Derfor er kildekritikk blitt en helt nødvendig øvelse.

I dokumentarserien «Folkeopplysningen» gjør NRK et ærlig forsøk på å slå hull på myter som av ymse årsaker presenteres som sannheter. Programleder og fysiker Andreas Wahl har i den forbindelse tråkket på diverse ømme tær, ikke minst da han rettet søkelyset mot økologisk landbruk, og konkluderte med at det ikke er vitenskapelig bevis for at økologisk mat er sunnere, bedre for miljøet eller bedre for dyrevelferden enn konvensjonell mat, med unntak av i kylling- og eggproduksjon. Og at informasjon om økologisk mat er basert på ideologi og ikke på vitenskap.

Debatten som duret og gikk i kjølvannet av programmet, viste med all tydelighet at tilhengerne av økologisk mat ikke lot seg overbevise av vitenskapen, mens de som hevder at den eneste forskjellen på økologisk og konvensjonell mat er prisen, applauderte henrykt.

Hvem skal vi tro på, «Oikos – Økologisk Norge» eller «Folkeopplysningen NRK»? Spørsmålet lar seg knapt besvare, og det er heller ikke veldig interessant. Dette handler først og fremst om den enkelte lesers ideologi og personlig ståsted. En overbevist ateist skifter ikke mening etter å ha lest en prekentekst. Og en svoren tilhenger av økologisk mat vil alltid finne meningsfeller med overbevisende argumenter i kofferten. Men det blir helt umulig å forholde seg til en tekst dersom vi ikke aner hvilket ærend artikkelforfatteren løper. Vi må ikke bare vite hvem han eller hun er, vi må også vite om kildene som benyttes står til troende.

I redaktørplakaten, som er en erklæring om redaktørens uavhengighet, plikter og ansvar, står det blant annet at redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger. Det er en ufravikelig regel og vår garanti for at vi ikke pådyttes bevisst propaganda. Men i den digitale informasjonsstrømmen sniker det meste seg under redaktøransvarets radar. Informasjon og fakta sauses sammen med egne meninger og oppfatninger. Det finnes sågar dem som fremdeles hevder at jorden er flat, og som skriver det og sprer det for alle digitale vinder i løpet av noen sekunder.

Kanskje de rett og slett var forutseende i Elverum?  

«Et rykte vil ha det til at jorden er rund, men de tror ikke på hva som helst i Elverum.»